maaltraasten

Første innlegg på alt for lang tid. Sola skinner i Trondheim. Det er godt. Kjæresten og jeg var i byen og gikk tur i stad. Avslutta med en en mcflurry på veien hjem. Det var nydelig med årets første uteis. Jeg liker meg i Trondheim når våren kommer. Se sola smelte snøen og at fjelltoppene stadig blir grønnere. 

God formiddag. Det er tirsdag. 6. desmeber. Kjæresten er på jobb, jeg er arbeidsledig. Jeg skulle ønske jeg hadde en jobb  å gå til. Men å få seg jobb var visst ikke så enkelt som jeg hadde trodd. Føler selv jeg har sendt mange søknader. tydeligvis er det ikke nok. snart må jeg nok være tøff nok til å møte opp i egen person. 

Hvor vanskelig kan det egentlig være å gå inn i en butikk, presentere seg og si at man leter etter en jobb. Tydeligvis syns jeg det er veldig vanskelig. Har ikke tall på hvor mange ganger i det siste jeg har nærmet meg en butikk for så å snu på flisa fordi jeg ikke tør.

Det er ikke gøy å være arbeidsledig, Man blir gående hjemme hele dagen. Står man opp tidlig er man ferdig med de huslige plikter før klokka er ti. Da er det alfor mange timer å tilbringe alene. Joda, kan jo dra til byen. Men det koster penger det også. Kan gå meg en tur. Men akkurat nå er det ganske glatt ute, og jeg har ikke sko som egner seg bra nok på dette føret.

Ser jeg bare problemer?  Mulig. men skal vite at jeg prøver så hardt jeg kan å se mulighetene også. 

Jeg vil ha en jobb, jeg vil ha en utdannelse, jeg vil være samfunnsnyttig. 

En av de bedre bøkene jeg har lest den siste tiden heter: Barnepiken, (Orginal tittel The Help) av Kathryn Stockett. Den handler om en by i Mississippi på 60-tallet hvor segregeringen var på sitt værste. Den handler om forholdet mellom hvite sørstatsfruer og de svarte hushjelpene deres. Hovedplottet er ei hvit ung jente som ønsker å bli forfatter, hun bestemmer seg derfor for å prøve på et farefullt oppdrag. Hun vil skrive de svarte hushjelpenes historie. Om noen finner det ut er det ingen som vet hva som kan skje, derfor er det vanskelig å få noen til å hjelpe seg. Men etter en rekke hendelser i byen hvor svarte mennesker blir utsatt for vold, tar de svarte damene bladet fra munnen og begynner å snakke. 

Det jeg likte med denne boken er at den rørte ved alle følelsene i meg. Jeg vekslet mellom å være sint på uvitenheten som ble beskrevet. og å gråte over vennligheten som kom til uttrykk. Samt at jeg lo av tørre kommentarer og tåpelige utsagn. Boken var aldri kjedelig. Den drev meg fremover, og jeg hadde aldri lyst til å legge den fra meg. Kun når jeg måtte. 

Jeg likte boka veldig godt. Og syns det var veldig trist da jeg snudde siste side. Lenge siden en bok har grepet meg slik denne gjorde. 

Les den.

I dag har jeg vandra rundt i Trondheim, på jakt etter en jobb. Men motet svikta hver gang jeg gikk inn i en butikk. Jeg tør bare ikke gå bort å si at jeg heter Malin og er på leting etter en jobb. Kanskje dere trenger meg? En positiv ting er at jeg er kjent i de fleste bygatene nå. Og veien fra munkegata til Elkjøp på leangen.. den er lang. Særlig gjennom det som er for meg den største kirkegården. Jeg fikk levert fra meg en CV. Men om noen ringer meg opp igjen tviler jeg i grunn på. Der har du meg, uten tro på meg selv, og hvertfall uten tro på at noen trenger meg. Ubetydelig som  jeg er. 

Jeg fikk også tilbringe litt tid med Isabel i dag. Noe jeg satt veldig stor pris på. Vi satt oss på en søt liten cafe ett sted like ved munkegata. og fikk kaffe og kakao til en ganske billig penge.  Vi fant også ut at vi skulle finne vaksinasjonskontoret, og med min fantastiske trondheimskunnskap klarte vi å finne ut at det lå ved siden av trøndelag teater. Men vi måtte gå rundt hele bygget en hel gang før vi fant riktig dør. 

Alt i alt har dette vært en meget spennende dag. Jeg har blitt kjent i Trondheim. Kanskje ikke fått levert så mange CV'er som jeg ønsker men, jeg har fått plenty med trening og blitt ganske godt kjent med strekningen Munkegate - Elkjøp leangen, litt sånn på kryss og tvers.  

Jeg skal flytte.. 

Jeg har slutta på skolen. 

Usikkerhet. Det er noe av det verste. Når man ikke vet hva man vil. Jeg vet jeg vil jobbe med mennesker. Jeg kan tenke meg å bli helsesøster en gang. Og evt studere sexologi etterhvert. Men jeg vet ikke om jeg klarer det nå. Jeg klarer ikke se for meg at jeg får til å fullføre det siste året. Jeg er sliten.. Jeg ser en skummel tendens til tilbaketrekning. Jeg vil så gjerne få det til. Jeg vil bli sykepleier en gang. 

Ta deg sammen. Bli voksen. Slutt å klag. Du har det ikke fælt. Du har egen leilighet. Du har et år igjen av en meget spennende utdanning. Du har en flott familie og en hengivende kjæreste. Du har ALT! 

Det eneste du ikke har er retten til å klage. 

Men jeg er på kollisjonskurs med veggen. Hvis rattet og bremsen ikke lenger virker. Har jeg ikke da rett til hjelp? Kan jeg ikke da si at alt er ikke som det skal være. Noe er riv ruskende galt. 

Nå har det lenge vært stille på meg. Mest fordi jeg i grunn ikke vet hva jeg skal blogge om. Jeg driver nok en gang å drømmer å lage ett tema. Nå er det sosiologi og psykologi som engasjerer meg. Men kan ikke nok om noe føler jeg, til å komme med noe matnyttig, 

Kunne kanskje bruke bloggen som en arena for å trene på akademisk skriving. Men det er vel tørt og kjedelig. En annen tanke er å prøve å gjøre alt det jeg leser i pensum og har om i forelesningene om til noe mindre tørt, kanskje litt morsomt? Da vil jeg øke min egen forståelse av ting, og noen vil kanskje si, jammen, dette er jo spennende. Jeg tør ikke si mye i et klasserom, men kanskje jeg kan komme med mine egne tanker og meninger her?

Nå har jeg snart vært hjemme i 24 timer. I går kveld tok jeg fly fra Værnes til Gardermoen. Og bussen derfra og hjem. Det er en kort tur, men den virka så lang i går. Fordi jeg i utgangspunktet ikke hadde lyst til å reise hjem til Fredrikstad. Jeg har hatt to fantastiske flotte uker i trøndelag. En uke i trondheim og stort sett alene fordi kjæresten jobba. Men den andre uka ble som sagt tilbrakt på Røros. Vi kjørte opp på tirsdag. Da spiste vi ute på en søt liten cafe/pub/restaurant. Spiste fjellørrett med rømmesaus og pommes bistro ( noe som bare er en fin måte å si chips på) det smakte himmelsk. på onsdag gikk vi en liten tur rundt i Røros. Før vi kjørte en tur for å finne ett sted å fiske. Og det ble fisk, som vi spiste da vi kom hjem. Bedre middag tror jeg ikke finnes. 

På torsdag kom den store ildprøven. Da pakka vi sekkene og satte kursen over fjellet. Jeg merka ganske fort at det var tungt med sekk på ryggen. Og første strekket var en ganske skarp motbakke. Når vi kom over på skogsstier var det stort sett bare falske flater. Det betyr at det ser flatt ut men er stigning. Og komme over tregrensa var himmelsk. Og gå på en sti oppe fjellet. se rundt seg uten å se sivilisasjon noe sted. 

Vi kom oss ikke så langt som til den hytta. Jeg var allerede kaputt og svimeslått når vi hadde tatt den første stigningen opp på 1128 moh. Så vi slo leir der etter  å ha gått i ca 4 timer. Effektiv gåtid tror jeg blir no sånt som 3,5 timer.

Fortsettelse m/bilder følger. 

Nå nærmer fjellturen seg med stormskritt. Om vi ikke drar allerede i kveld setter vi kursen for Røros i morra tidlig. I går tok vi en liten testtur med opppakking og sko. Det var en deilig tur hvor vi grilla og spiste sjokolade. Vi var ute i halvannen time. Grunnen til at turen ble så kort var at klokka allered hadde passert halv ni på kvelden da vi kom oss ut. Turen var da som man sikkert skjønner meget spontan.

Men i morgen. Kanskje senest onsdag venter den første utfordringen på oss. Da skal vi prøve å komme oss til en turisforeningshytte som ligger en dagsmarsj fra Røros. Og det vil jeg tro er hvis man er vant til den slags. Vi har uansett bestemt oss for at vi skal ta det med ro, og gå i mitt tempo. Som garantert ikke er så veldig fort. Men det handler ikke om hvor fort vi går, det handler om opplevelsen vi får.

Jeg gleder meg kjempe mye til i turen vår. Selv om ingen av oss er særlig fjellvante, se bort fra at en har hatt hytte på fjellet i mange år. De fjellturene ble stort sett tilbrakt i bil. Men takk til pappa for mangt ett flott utsyn. Men nå er tida kommet for å se det til fots, på en liten sti over fjellet. Uansett. Vi skal nok klare oss. Stien er merka. Og uansett vil alle veier føre frem, før eller siden. Og stoler på telefondekninga gjør jeg også.

Så farvel siviliasjon. Jeg kommer ikke til å savne deg. Hadde jeg fått bestemme hadde jeg ikke kommet tilbake. Men blitt uti skauen og levd av røtter og bær. For ett befriende liv.